Droner i mediene

Astrid Gynnild inneldet konferansen om Droner i mediene, blant annet med å vise til Tim Pool – timcast.com – og bruken av droner under Occupy Wall Street. Pool brukte en AR Parrot, samme type som jeg lekte med for noen år siden.

Mange journalister blir drept på jobb hvert eneste år, og teknologi som dronerkan være med å gjøre jobben deres mindre farlig. Droner har med andre ord noen potensielt positive sier, men da Teknologirådet og Datatilsynet la frem sin personvernrapport i 2013, kunne en lese følgende: «Droner er en ny teknologiplattform som gjør at terskelen for overvåkning fra lufta blir dramatisk senket, samtidig som det utvikles stadig kraftigere kameralinser, bedre nattsyn og mer sofistikert videoanalyse. Dronenes enorme mobilitet, mengden av sensorer de kan utstyres med, samt økningen i sivil bruk, representerer en potensiell utfordring for personvernet» skrev de i rapporten.

Rapporten viste også fram at folk flest var (og er) skikkelig skeptiske til medias bruk av droner.

Gynnild beskriver en bevegelse fra øyenvitne til robotvitne. Det slår meg at jeg har skrevet om dette for mer enn ti år siden: Det medierte vitne. Artikkelen ble aldri utviklet skikkelig, men har et historisk perspektiv på hva som lar seg gjøre å bevitne ved hjelp av ulike medier. Jeg så videre på hvilke sammenhenger som finnes mellom medienes egenskaper og ulike epokers syn på hva som kan oppfattes som et troverdig vitnesbyrd. Det interessante i denne sammenhengen er imidlertid figuren, knyttet til hvordan en tilhører/tilskuer kun har tilgang til en hendelse via et medium.

Ingen droner i 2001, dette bildet er tatt via et stasjonært, panorer- og zoombart, webkamera. Opplevelsen av å være "til stede" blir dermed helt annerledes enn å se samme type bilder på TV. En kan jo bare tenke seg hvordan mediedekningen ville vært i dag

Tanken var å diskutere hva som skjer når den medierende artefakten (kamera, lydopptaker eller andre sensorer) plassers i ulike “posisjoner” i forhold til selve hendelsen, den som er vitne til hendelsen og den som kun opplever hendelsen via et medium. Bakgrunnen var selvopplevd: jeg husker webkameraet på toppen av Empire State Building, som kunne styres den 11. september 2001.

Den visuelle opplevelsen av å være “til stede” samtidig som jeg befant meg et annet sted minnet meg om seansen med Eirik Solheim (nedenfor) der salen så på det som skjedde utenfor via en live videofeed, der Solheim kontrollerte kameraet.

Anders Martinsen, daglig leder i UAS Norway, fortalte at det per 22. januar 2016 er 850 sertifiserte operatører i Norge. Martinsen spådde at ferdigløsninger er det som vil dominere, først og fremst på grunn av kravene til dokumentasjon og sikkerhet. I forlengelsen av Martinsens innlegg ble det diskutert hva slags ansvar dronepiloten har med hensyn til å påføre andre skade. Her er det snakk om et betydelig ansvar, som ikke bare inkluderer Luftfartstilsynet, men også Straffeloven.

En liten drone, under 250 gram, kan flys uten restriksjoner så lenge en holder seg under 50 meter. Min spådom er at det er disse som kommer til å bli de mest interessante, fordi de er ytterst portable, straks en for mindre gimbaler og ditto kamera. Dette lar seg fint gjøre, så det er mer et spørsmål om hvor lang tid det tar før løsninger kommer på markedet. Norske Black Hornet er et eksempel på en type minihelikopter i premiumenden, som viser at det ikke er størrelsen som nødvendigvis bestemmer.

Små quadkopter, ala Hubsan, er ikke så mye større og kan fint tas med i sekken. flere jeg snakket med spådde at 250 grams grensen vil være noe trigger utvikling av droner med avanserte funksjoner opp mot denne grensen.

NRKs Eirik Solheim begynner med å vise et dronekrasj.

Solheim trekker fram en rekke farer ved bruk av droner. Han mener amatørene er problemet. Amatørene er samtidig viktig for bransjen, fordi en trenger folk med interesse og som utvikler seg som piloter. Viser til en amatør, Charpu, som kan vise til ekstreme flyverferdigeheter. Det kommer også stadig flere sensorer, som kan øke sikkerheten for de med mindre øvelse.

Solheim viste hvordan de benytter Pix4D for terrengmapping, deretter lages terrengmodellen i Photoscan Pro.


Det ble flere ganger stilt spørsmål om opptak av lyd. Hvorvidt dette lar seg gjør med fornuftig kvalitet? Det var enighet om at dette foreløpig ikke lar seg gjøre, selv med en ekstremt direktiv mikrofoner. En løsning er imidlertid å fly inn dronen, lande, for så å ta opp lyd.

Med de nye forskriftene må en holde seg 150 meter unna folk og installasjoner. Skal en tolke denne strengt er det mye en ikke kan gjøre, medmindre en benytter farkoster under 250g. Må søke om unntak, men NRK får som oftest lov til dette, forutsatt at det er “samfunnsmessig nyttig”. Dersom regelverket blir for strengt må man rett og slett legge ned virksomheten.

Stavanger Aftenblads sak om hvor lett en får tak i dop i Stavanger. En sak der det var rett av pressen å begå et lovbrudd, for å avdekke fakta i saken.

Nils Øy, generalsekretær i Norsk Redaktørforening, mente mediene har lett for å hoppe på noe spekulativt nytt. Slik har det alltid vært: nye muligheter drar med seg noen feilsteg i begynnelsen. Droner kan imidlertid bidra til bedre kvalitet i journalistikken, og kan være et viktig virkemiddel i sammenhenger der andre aktører forsøker å hindre opptak.

Øy trekker frem forhold knyttet til at dramatiske, visuelle opptak lett kan få fortrinn på fjernsyn og web, fremfor mindre spektakulært bildelagte saker, som isolert sett kan ha større nyhetsverdi.

Journalister og redaktører er alle ansvarlige etter skadeerstatningsloven. Mediene har også et ansvar knyttet til det som ikke er fysisk – hensyn til tort og svie. Mediene er å sammenlige med en “farlig bedrift” med tanke på skadepotensialet ovenfor mennesker. I lys av dette ønsker Øy klare kjøreregler for droner velkommen.

Redaktøransvaret har en tendens til å bli overdrevet i dagligtalen. Det egentlig redaktøransvaret handler om det strafferettslige tilleggsansvar som redaktøren har for det som publiseres i trykte medier og kringkasting. Ansvaret handler bare om det som etter straffeloven er forbudt å publisere, ikke de handlinger som er knyttet ti å skaffe dette materialet. Viser her til saken med Stavanger Aftenblads kjøp av Ectasy for å påvise at politiets påstander om tilgang på stoff faktisk ikke stemte.

VG brukte heisekran for å fotografere Arne Treholt i 1984. I dag ville de bruk drone.

Vær varsom plakatens regler gjelder selvfølgelig uavhengig av alle tilsyns regler.

Øy ønsker en “pool-ordning” for å kunne håndtere situasjoner der et stort antall medier er interesserte i den samme hendelsen.

Viser til da Dagbladet leide helikopter og VG en mobilkran for å kunne fotografere Arne Treholt på fenngselscellen i 1984. Åpenbart langt inne i et grenseland, men den gangen ikke noe som ble dekket av “Vær varsom”-plakaten.

Øy ble spurt om hvor langt kan pressen kan gå når andres sikkerhet blir utsatt. Det ble vist til f eks Luftanbulansen som er bekymret for bruk av droner under sine operasjoner. Øy mener dette alltid vil være en vurdering som det ikke lar seg gjøre å svare generelt på. Mediene er innstilte på å samarbeide i situasjoner der en innsatsleder er på plass. Situasjonen er imidlertid at mediene ofte er på stedet før en innsatsleder er på plass.

Paneldebatten: Her stilte man spørsmålet: Hvordan bør mediene best forholde seg til droneteknologi?

I panelet blir det tatt til orde for at ikke alle redaksjoner kommer til å ha droner. Jeg skjønner tanken, dersom en ser for seg svære saker som krever sertifikater og et eget team. Men teknologien vil bli mindre og lettere. Dronen Solheim viste (se video ovenfor) er liten nok til å passe i kamerasekken og enhver fotograf vil etter hevert ha med seg en slik en. De fotografene som ikke har det, har ingen jobb – for å sette det på spissen. Noenlunde på samme måte som at de stillsfotografene som ikke kan ta opp video heller ikke har noen jobb i pressen i fremtiden.

NRKs Thomas Hellum beskrev egentlig dette godt. Droner er i seg selv ikke interessante, men de er en ny plattform får å kunne plassere kamera der en får de beste bildene for dermed å fortelle de beste historiene. Vi vil dermed ikke bruke dronene slik en gjerne gjør nå – fordi vi har de tilgjengelig – men fordi vi er ute etter bestemte bilder i en sammenheng med bilder fra andre kilder. Det er lett å se for seg at en videofotograf kan sende en autonom drone opp noen meter, for å få et godt totalbilde, og supplerer dette med bilder vedkommende tar på bakken. Det ble generelt snakket litt mye om droner som teknologi, og nesten ikke om hva slags innhold det kan hjelpe oss til å lage.

Eksempel på TV-bilder som vi ikke ville fått se dersom NRK ikke hadde hatt et droneteam tilgjengelig.

Det slår meg at det egentlig kun er en grunn til at mange droner er store. Det er VEKT. Med lettere kamera (f eks som de som sitter i mobiltelefonen din) og ditto gimbal for stabilisering kan dronene bli adskillig mindre – innenfor 250 grams grensen – og alle kan dermed ta med seg en. Det ble opplyst at mange små redaksjoner, typisk i distriktene, er blant de som er mest interesserte i droner.

Åke Moe fra Teknologirådet hadde også et godt poeng knyttet til at droner kun er første fase i hva vi kan kalle sensordrevet journalistikk. Dronene er kun en bæreplattform for en type sensorer – i hovedsak kamera. Slik sett handler det meste av diskusjonen om nåtid, og under konferansen kom det få, om noen, perspektiver på hva som kan komme i fremtiden.

Oppdatering: 
Løsningen i forhold til vekt, og som også løser mye av støyproblemet er selvsagt små "blimps", som sikkert er mulig å lage mindre enn dette også:



Denne er i minste laget, men det må finens en mellomsjanger her: