På 1950-tallet besluttet den svenske staten å avvikle det arbeidsintensive jordbruket. Det fikk dramatiske følger for bygdene nord i landet. Fotograf Sune Jonsson dokumenterte slitet på den nordsvenske landsbygda før de siste vinduene ble spikret igjen.
Både Jonsson og de mennesker han avbildet, mer enn ante at deres tid var ute. Jonsson skrev i 1964 i sin bok om den store fraflyttingen: «Om noen år skulle alt slitet som er lagt ned her, være glemt. Jorden ville ligge urørt. Ingen kom til å gå på stiene.»
Sune Jonssons fotografiske livsverk var en langsom gravtale over det fattigslige Nord-Sverige, og han dokumenterte med poetisk briljans – både i fotografier og tekster som rev seg løs fra det strengt dokumentariske – en hel kulturs kollaps.
Jonsson vevet tekster inn i bildene, og hentet tekster ut av dem; ordene ble gjerne en forlenget del av det fotografiske. Han var det tålmodige vitnet som dykket ned i en tid og et levesett som skulle bli borte for alltid. Fordi han tok seg tid til å bli kjent med dem han fotograferte, har bildene en rå, poetisk styrke og et intenst nærvær, og samtidig et hjerteskjærende vemod.
De aller fleste menneskene i Jonssons bilder er behørig gitt navn. Yrket er oppgitt, enten det er smed, snekker, kirkegårdsgraver, nybyggerbonde.
Fotografen arbeidet systematisk med å dokumentere et steds sjel, og derfor er et «hvor» alltid besvart. Bildene springer ut fra konkrete situasjoner i en bestemt tid, og Sune Jonsson kvitterer samvittighetsfullt.
Kilde: DN.no