Det farlige fotografiet

I sin søken etter fotografiets definerende trekk tar Barthes utgangspunkt i seg selv og sin egen opplevelse av fotografiet. Visse fotografier evner å vekke særskilt sterke følelser i ham, de liver ham opp, og det er i denne opplivningen han mener fotografiets eksistensgrunnlag ligger.

Ikke alle fotografier er kilde til noen oppliving av betrakteren, men det ikke dermed sagt at de da fremstår uinteressante. Det er flere grunner til at et fotografi kan vekke interesse. Betrakteren kan imponeres av fotografens prestasjon eller ha en følelsesmessig tilknytning til vedkommende som er avbildet. Barthes mener imidlertid slik interesse bare er måtelig, og undrer seg over følgende: dersom et fotografi «interesserer meg umåtelig, skulle jeg gjerne ha visst hva det er ved det som får meg ut av balanse.»

I løpet av Det lyse rommet presenterer Barthes to forståelser av begrepet punctum, og i begge tilfeller betegner fenomenet nettopp det vet fotografiet som, for å bruke Barthes’ eget uttrykk, får betrakteren ut av balanse.

Det punctum som beskrives i Det lyse rommets første halvdel (og som jeg derfor kaller det første punctum) kan sies å betegne en detalj i fotografiet som treffer betrakteren, samt betrakterens opplevelse av det punctuerte fotografiet. Min forståelse av det punctum som formuleres i bokens siste del (det andre punctum) er at det kan leses som den sinnsstemningen som oppstår når betrakteren til det fulle erfarer det Barthes kaller noemaet. Fotografiets noema kan beskrives som dets essens, som her kan forstås som den mening betrakteren må gi fotografiet (som sådan) for være i stand til å kunne gripe det. Barthes mener fotografiets noema er at det bekrefter noes fortidige eksistens – fotografiet kan sammenlignes med en pekende gest som forteller betrakteren at dette har vært.

Les hele Anne Ogundipe sin oppgave: Fetisjkvaliteter ved Roland Barthes' punctumbegrep

Kilde: Masterbloggen