Godt hjulpet av sjenerøse statlige støttemidler og veltilpasset lovgivning har en håndfull norske produsenter – med påtagelig lik, selvsikker og konvensjonell smak – fullstendig overtatt norsk spillefilmproduksjon. Mindre ambisiøse filmer dominerer (grøssere og krim), men store pengebeløp gis også til adaptasjoner (Maskeblomstfamilien, Hjem til jul) og «viktige» filmer om tafatte ofres «viktige» problemer (Upperdog, deUsynlige, Engelen, Rottenetter, Kongen av Bastøy).
I et forsøk på å skape kontinuitet (eventuelt konformitet) ble det i år dessuten innført en pakkeordning som gir et utvalg filmskapere større økonomisk og kunstnerisk frihet, ved at de får støtte for tre filmprosjekter på rappen. Ikke overraskende gikk de første midlene til Norges store «kvalitetsfilmskapere» Erik Poppe, Harald Rosenløw Eeg og Sara Johnsen.
En annen nylig endring av støttesystemet vil trolig ha betydelig mer nyskapende effekt på norsk filmkultur. Ved nyttår ble etterhåndsstøtten (billettstøtten) langt mer lukrativ for små produksjoner. En rekke egenfinansierte spillefilmprosjekter med ultralave budsjetter får som en direkte konsekvens premiere til neste år, blant annet av nevnte Stene, og Ole Giæver. Slike produksjoners utstrakte avhengighet av arbeidskreditter (les: gratisarbeid) er selvsagt ikke heldig.
Men kanskje kan et par oppsiktsvekkende filmer fra «ingensteds» røske opp i de stillestående maktstrukturene som preger bransjen?
Kilde: Morgenbladet.no
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar