
Nikon hadde også suksess med denne typen kamera på 60-tallet med sin S-serie. Olympus kom med sin Pen i 1963 og halverte samtidig det opprinnelige filmformatet 24 x 36 mm til 18 x 24 mm. Dette ble gjort for å få et mindre kamera. Formatet rettet seg dermed mot amatørmarkedet. Flere modeller senre hadde Olympus solgt mer enn 17 millioner eksemplarer av denne kameratypen.

Lier lar seg begeistre, men mener samtidig at kameraet har en alvorlig mangel:
Kameraet signaliserer altså så sterkt at det er en hybrid mellom et speilrefleks og et kompaktkamera at selv de som er helt nye brukere automatisk leter etter en søker. Nå skal det legges til at man med normalobjektivet på 17 mm med god lysstyrke (største blenderåpning på 2,8), får med en søker man kan sette i blitzskoen. Den kan dog ikke brukes til andre objektiver og har også sin begrensing når man fotograferer på nære avstander. Det er nesten så man like godt kan bruke tommel- og pekefinger og lage en O.
/../
Selv om ikke den lysfølsomme brikken er like stor som i et speilreflekskamera, leverer den bilder som er flotte og riktige i farvene. Det er smell og kontrast i bildene uten at detaljene blir borte hverken i høylys eller skyggepartier. Hudtonene er naturlige og det er meget god tekstur og detaljrikdom enten det dreier seg om blomsterbilder eller arkitektur. Olympusen leverer rett og slett imponerende bilder i dagslys og godt lys inne.
Blir lyset dårligere er det derimot ikke like imponerende. Ikke like dårlig som i et vanlig kompaktkamera, men heller ikke like godt som et speilrefleks av siste generasjon til samme pris som Pen.
Pen kan også levere video i HD, men merkelig nok har ikke videomannen Lier testet denne funksjonaliteten.

Les hele testen på Dagens IT
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar