Silent side of Rock & Roll

Rockedokumentaren har aldri hatt noen tradisjon i Norge. Frem til våre dager og fenomenet Turboneger, har vi heller ikke hatt noe band i et format stort eller interessant nok til ene og alene vies et helt fotoprosjekt.

Den norske fotografen Stian Andersen skriver dermed historie med sin utstilling "Silent Side of Rock'n'Roll II", hvor publikum møter rockemytens mangesidige og kontrastfylte vesen og kropp gjennom en serie usensurerte bilder fra Turbonegers 1 år lange norgesturné i forbindelse med plateslippet Party Animals i 2005.I salgsutstillingens andre runde, som finner sted på Gjøvik Kunstgalleri fra 14. juli til 20. august, i et stunt som bringer tankene til Andy Warhol og hans The Factory, går Andersen og Turboneger sammen om å være de første her til lands som drister seg til å huse begge uttrykksformene samtidig under ett og samme arrangement. Bandet skal, i fullt antall og med formodentlig maksimal desibel, åpne hele utstillingen den 14. juli.

Stian Andersen har jobbet som profesjonell fotograf i innland og utland siden tidlig på 90-tallet. Oslo-gutten, som forøvrig er selvlært og uten faglig skolering, brukte kort tid på etablere seg som en av Norges fremste og dyktigste musikkfotografer, noe selv hans tidligste arbeider peker i klar retning av.
Hans øvrige liste over celebre motiver og klienter rommer navn som Iggy Pop, Johnny Cash, Pj Harvey, John Legend, Primal Scream, St. Etienne og Blur. Vokalist og frontfigur i sistnevnte band, Damon Albarn, innrømte engang sågar at han hadde et bilde av seg selv over senga hjemme i London, signert Andersen. Han har hatt bilder på trykk i publikasjoner som Puls, Beat, Natt&Dag, Elle, Fjords og flere, skutt album-cover for bla. St. Etienne, a?ha, Röyksopp, Turboneger, Bertine Zetlitz og Dum Dum Boys såvel som bidratt til flere bokutgivelser som bl. a. Festivalboka (Gyldendal).

Andersen har, i tillegg til sine mange prisbelønte arbeider med (musikk)artister, også bred erfaring fra de fleste segmenter av bransjen og yrket. Han har gjort alt fra "smale" moteserier til store reklamekampanjer. Denne allsidigheten og mangeårige erfaringen fra forskjellige felt har sannsynligvis vært en avgjørende faktor for utstillingens faktum og suksess. "Silent Side of Rock'n'Roll II " s mange forskjellige tilnærminger til (rocke)fotografiet, i farger, perspektiv og komposisjon, strekker seg langt utover fotografiets tradisjonelle dokumentariske og representative funksjon og verdi. Bildene er gode eksempler på fotografiets tidvis maleriske egenskaper, især Andersens bruk av lys og skygge, som sammen med hans eksperimentelle kameraføring og valg av location/situasjon bidrar til at bildene gis et nesten uvirkelig tilsnitt. Utstillingens beste fotografier dirrer svakt av den samme episke storheten som det klassiske kunstverket eller det beste Turboneger-refrenget i allsang.

Silent Side Of Rock'n'Roll II er et enestående prosjekt, i norsk sammenheng og historie. Den potente og effektfulle ikonografiske/dokumentariske crossover-tilnærmingen som preger mange av utstillingens bilder og estetiske grunntone, er av en kaliber som stikker seg ut, uansett sammenheng og arena. I sin forfriskende variasjon av og i konstant veksling mellom motiv(band og publikum/bakgrunn), situasjon(on the road/on stage/back stage), vinkel, komposisjon, lyssetting, stemning og format, avslører Stian Andersen talenter og ferdigheter som utvilsomt hører hjemme i rekkene blant mannens egne inspirasjonskilder og forbilder fra fotoverden.

Faglig og stilmessig hører bildeserien hjemme i tradisjonen som vokste frem etter rockefotografiets "post-ikonografiske", neo-realistiske periode med amerikanske musikkfotografer som Jim Marshall og Robert Altman (ikke filmregissøren). Utstillingens tematisk fremstilling minner om Anne Leibowitz´ kontroversielle turnébilder av Rolling Stones fra 70-tallet. Kanskje særlig bildenes forskjellige vinkler og den stadig skiftende konstellasjonen mellom betrakter/fotograf/hovedmotiv(band)/sekundært motiv(publikum). Andersen er i likhet med Anne Leibowitz gjennomgående fascinert av rockemytologiens mange levende og til dels groteske motsetninger. Begge jobber med å isolere sekunder av disse ulikhetenes sammenstøtning og (dis)harmoni, kontrastenes kraftfulle skjønnhet i farge og form. På dette området noteres også vage assosiasjoner til andre fotoarbeider fra samme periode som Leibowitz´ fotografier av Stones, Larry Clark i sine omstridte "Tulsa" og "Teenage Lust", og Diane Arbus og hennes kalde sosialrealisme i svakt, eventyraktig skinn av storbyens neonlys. Her aksentueres også visuelle og tematiske kontraster, på plastisk plan eller i handling/mimikk/situasjon. Imidlertid skjer dette på et mer stillferdig vis enn Leibowitz´ Rolling Stones-serie: Nærbildet av Turbofingeren som peker på den våte urinflekken på den hvite og trange hvite buksa med beltespenne i Elvis/Liberace-format. Et Rembrandt-aktig fotografi av en tydelig nedsløvet Turboneger i spotlight, sittende i rullestol på en dunkel scene dekt av sedler, sneiper, blomster og annet den ekstatiske Turbojugend bombardere sine helter med.


Andersen forsterker forøvrig spenningen mellom ikonografien og dokumentaren ved å, i tillegg til turnébildene, også inkludere portretter av bandmedlemmene. Disse portrettene betoner bandets særegne ikonografi eller turbografi , et snodig rockesirkus og manufakturert freakshow kokt sammen av elementer fra rockens univers og register av gimmick/image: Troll menn fra Oz i drag og denim, solbriller/tørkle/sigg i munn type Guns N, androgyne Hells Angels-sympatisører i nazieffekter og glitter. Litt Alice Cooper, Kiss, King Diamond, black metal, skandinavisk rølp og "A Clockwork Orange"-estetikk. For ikke å glemme deres ubestridte varemerke, seiler-fetishen, som sammen med tyskerhjelmen røper mulige kalkulerte provokasjonselementer jfr. New York Dolls eller Sex Pistols.

Flere av utstillingens sentrale bilder er naturlig nok sentrert rundt konsertopplevelsen, og på dette feltet er Stian Andersen dyktigere til å formidle energien, intensiteten og ekstasen som oppstår i samspillet mellom utøver og publikum enn de fleste fotografer. Bildene av Euroboy sine utstuderte gitarhelt-poseringer og brede fotstilling, er fotojournalistisk ikonografi på høyde med rockefotoets beste øyeblikk, Mick Rocks bilder av The Stooges, Lou Reed og David Bowie og Pennie Smiths med The Clash. Når sistnevnte navn først nevnes, kan vi oppsummere "Silent Side of Rock'n'RoII" med en påstand om at den som visjon, prosjekt og utstilling indikerer flere egenskaper enn "...luck and a quick finger on the trigger..", som Smith engang uttalte om sitt virke som fotograf.

"Silent Side of Rock'n'Roll II" : Gjøvik Kunstgalleri fra 14. juli til 20. august med Turboneger live på vernissage den 14. juli.

www.stianandersen.com

tekst: anders wimpelman.